IMG_4422

Pårørende i førjulstid

17 desember 2017 | blogg | Ingen kommentarer

3, søndag i advent,

Jeg fikk endelig samlet meg til kjøpe 4 lilla lys, finne frem adventslysestaken og nå sitter jeg her og har tent det første lyset. Det må jo være forskjellig lengde på dem neste søndag når det er julaften.

 
Jeg har ikke skrevet ned tankene min før jul tidligere år, men i år det noe som må ut. Tanker om urettferdighet og om egen evne til å overleve. Jeg har holdt mange foredrag om pårørenderollen, og starter da med bilder av familie og venner som har gått bort eller er syke. Det har alltid vært greit for meg å snakke åpent om dette. Nå kjenner jeg det blir vanskeligere. De to første søsknene mine som gikk bort hadde jeg aldri bodd sammen med, de var 20 og 17 år eldre enn meg, en døde brått og 3 måneder senere døde eldstemann etter 6 års kreftsykdom. Nå som min søster har samme alder som de da de døde føler jeg på en reell frykt for døden selv.


Desember 2011 giftet jeg meg med Drømmemannen – Stig, han hadde fridd til meg kontinuerlig i 5 år og nå fikk jeg plutselig dårlig tid. Lise, min bestevenninne siden barndommen, hadde fått en kreftdiagnose og hadde lite tid igjen. Jeg ønsket at hun skulle være min forlover og da måtte bryllupet stå med det samme. Denne høsten fikk min mor Alzheimerdiagnosen og min søster konstatert brystkreft med spreding. Lykken var stor da jeg oppdaget at jeg også var gravid. Sorgen desto større da jeg aborterte i uke 13. Når jeg skriver dette høres det helt forferdelig ut, og jeg tror vel det er derfor jeg har et behov for å skrive det ned. De som kjenner meg vet at det var mye annet som også var vanskelig den gangen.

 
Noen ganger blir det overveldende for meg, som forrige helg da jeg skjønte at det kun er kort tid igjen til min søster ikke er her mer. Hvordan skal jeg bruke tiden min nå? Det er faktisk ikke vanskelig, jeg må bruke den med henne. Men hva gjør jeg da med mamma? Hun som hver gang hun forstår at datteren hennes er syk, får denne beskjeden for første gang? Mammas Alzheimerdiagnose kom på samme tid som min søsters brystkreftdiagnose. Det var kun den aller første tiden at hun hadde overblikk over at datteren hennes var syk. Det var mange ganger at mamma ringte meg for å fortelle meg noe forferdelig, jeg måtte gå fra jobb for å kjøre hjem til henne. Hun var fryktelig lei seg, hun hadde nettopp fått vite at søsteren min hadde kreft. Denne kjøreturen tok jeg sikker 12 ganger… Senere snakket vi ikke så mye om hvor syk søsteren min var, men da håret ble borte kom spørsmålene igjen – mamma synes egentlig at frisyren ikke var så fin…

 
Nå som vi vet at søster ikke skal være her så lenge må vi ta noen valg, etter en god samtale med Demenslinjen fikk jeg gode råd om hvordan vi bør gå frem. Det viktige er at mamma har krav på å vite hva som foregår i livet hennes, da også om et av barna hennes er syk. Vi ble enige om at jeg skulle ta henne med til avdelingen som min søster ligger på, så hun fikk se henne selv i sykesengen. Det ble en veldig tung stund, mamma forstod ikke helt hvem som lå i sengen, var det min bror? Uten hår så ligner mine søsken på hverandre. Mamma forstod nå veldig godt at barnet hennes var veldig sykt, og at det ikke er riktig at barnet ditt skal dø før deg. På vei tilbake til mammas omsorgsbolig var hun veldig urolig, hun hadde glemt hvor vi hadde vært og var bare lei seg. Da var det veldig godt å komme til boligen hennes hvor det er gode ansatte på jobb som kan ta seg av henne. De har tid til å sitte med henne og gi henne ro og stabilitet. Vi har brukt JodaCare de siste 18 månedene for mamma, dette gjør at hun har bilder av seg selv sammen med søsteren min i en rekkefølge. Det vil hjelpe oss å holde orden for henne også etter at datteren hennes har gått bort.

 
Å stå i pårørenderollen i slike situasjoner er skikkelig vanskelig, samtidig så skal jeg ordne til jul, gå på jobb, holde foredrag, ha møter med brukere av JodaCare, møter med nye kunder, møter med nye samarbeidspartnere og forberede styremøter.
Hva er det da som gjør at jeg klarer å holde hodet over vannet? Mye har med Stig å gjøre, han er stødig tilstede i livet mitt og støtter meg der jeg er. Det å ha startet selskap hvor hovedgrunnen er min kompetanse som pårørende er også en viktig grunn for overlevelse. Det viktigste er kanskje at jeg har fått styrke av å være i situasjonen, noe med «øvelse gjør mester». Samtidig som jeg forstår at de som i dag bruker JodaCare føler at de lettere står i sin egen pårørenderolle. Det gir meg styrke!

 
Det tok litt tid å skrive dette, nå har jeg tent tre lys og det har også blitt lysere ute. Jeg skal til søster i dag, bruke tid med henne før jeg reiser til mamma for å være sammen med henne.

 
I morgen er det arbeidsdag igjen.

Flere innlegg

Siste fra Facebook

– Det har sikkert vært over hundre forskjellige folk her de siste åra

Kan man levere hjemmetjenester på en ny måte? Selv med fokus på færre ansatte per hjemmeboende blir det vanskelig å få kabalen til å gå..

8 likes, 2 comments1 day ago

Internasjonalt besøk i Songdalen

Morro å høre at JodaCare imponerte besøkende i Songdalen

9 likes, 1 comments4 days ago