Med mor på sykehus
Denne påska ble annerledes for mange av oss, for min familie også.
Til vanlig bor min mor i en omsorgsbolig i kommunen, denne påska ble annerledes både fordi vi ikke kunne besøke henne pga pandemien, men også på grunn av at hun var uheldig og fikk et lårhalsbrudd. Å få være vitne til profesjonaliteten i helsetjenesten var betryggende for meg som pårørende. Alle visste nøyaktig hva de skulle gjøre, både i forhold til smittevern og smertebehandling for mamma. Min mor har demens, hun forstår det som blir fortalt henne, men hun glemmer det som er sagt med det samme. Det betyr at alle rundt henne må være omsorgsfulle i sin kommunikasjon med henne. Alt gikk bra for mamma, hun ble testet for korona og fikk heldig vis et negativt svar, hun ble operert og tatt godt vare på og er nå tilbake i omsorgsboligen etter kun 4 døgn.
Grunnen til at jeg skriver dette nå er at underveis så ble mamma flyttet fra ambulanse til akuttmottak og videre til isolasjon, fra isolasjon til kirurgisk sengepost, derfra til ortopedisk sengepost, derfra til nytt sykehus for operasjon, derfra til oppvåkning og derfra til ny sengepost før hun ble sendt i ambulanse tilbake til omsorgsboligen. Underveis var det ingen som visste hvem mamma var, annet enn hva hun heter, hva som er galt med henne, og medisinsk informasjon. Det var én pleier som spurte meg på telefon hva mamma liker å spise, om hun pleide å spise selv, eller om hun like å lese. Én pleier.
Derfor har vi nå utvidet Jodabook til å inneholde akkurat det som mamma ville trengt om hun ble innlagt igjen. Jodabook vil fortelle en hver pleier hva som er viktig for mamma, hva hun liker, at hun pleier å spise helt selv, at hun er glad i ukeblader. I tillegg til hvem hun er og hvor hun kommer fra, og hvem som er i familien hennes annet enn meg som er nærmeste pårørende. Med Jodabook på eget nettbrett med eget 4G sim kort, kan pasienter ta med seg “seg selv” til sykehuset. Pleiere kan se hvem pasienten er sånn egentlig, og de kan hjelpe pasienten å kontaktet familien sin på video.
